Store kunstopplevelser til flest mulig
 

Det satt en dag en liten spent jente på første rad og så på dekorasjonen til Brageteatrets forestilling ”Delfinen” før forestillingen startet. Plutselig sier hun høyt og tydelig: ”Det lukter hav her!” For å være ærlig: Var det noe det ikke luktet i den slitne gymsalen, så var det hav. Men når forholdene blir lagt til rette, tryggheten etablert og fantasien er på plass, kan det nok lukte hva det
skal være. Og opplevelsen kan bli virkeligere enn virkeligheten!

Kunstneriske møter i gymsalen
 

Gymsalen som kunstnerisk arena har naturligvis den store fordelen at ALLE barn og unge får oppleve kunstneriske møter – uavhengig av foreldrenes økonomi, kultur eller andre ulikheter eller interesser. For mange elever er dette det første møtet med kunst og med ulike uttrykk og kunstretninger.

For mange kunstnere er det den første erkjennelsen av at barn og unge har et vel så utrustet følelsesliv som voksne, og at barn og unge kan være verdens beste, og i hvert fall verdens viktigste publikum. Utøverne har en fantastisk mulighet til å skape kunstneriske opplevelser for livet for unge mennesker som fortsatt er i utvikling. Unge åpne mennesker som snart skal bestemme over vår framtid!

Slik kan gymsalen, ”verdens beste arena”, oppleves:
 

Et rom som syder av felles opplevelse. Rytme. Spenstige tanker. Vakre drømmer. Eksistensielle dører som åpner seg til undring og innsikt. Unge glitrende øyne. Vennskap på tvers av sosiale og økonomiske skiller. Mennesker som vil ha mer. Mennesker som finner et ståsted. Stolte mennesker. En kunstnerisk opplevelse som treffer. ”Alexander sier: Dødsbra! Sa noen gymsal? Hvilken gymsal? Det var bare syyyykt bra!”.

Slik kan gymsalen, ”verdens verste arena”, oppleves:
 

Et svetteluktrom. Klamt. Kaldt. Hustrig. Et visuelt kaos av striper i alle farger, ribbevegger og klatretau, gymapparater og matter. Hultertilbulterrot. En akustikk som ikke er skapt for menneskeører. Et rom for blod, slit, tårer, noen vinnere og mange tapere. Elever som er her for å slippe kjipe fag. Dullt. Bedre å sove.”Emil sier: Sugde hardt. Drit kjedelig! Skaff dere noe annet å gjøre.”

Det er hevet over tvil at kunstneriske opplevelser kan distraheres og i verste fall ødelegges av å bli presentert i dårlige omgivelser, like mye som gode omgivelser kan bidra til å forsterke opplevelsene. På samme måte kan skolen som arrangør, vaktmestere, elevenes forberedelser og en rekke andre faktorer påvirke kunstopplevelsen. Men tilbake til gymsalen.

Kan vi minimalisere gymsalens svake sider som kunstnerisk arena?
 

Vi kan i hvert fall sørge for at premissene er gjennomtenkte og planleggingen optimal. Ofte er for eksempel temperaturen i salen innstilt i forhold til fysisk aktivitet og egner seg derfor dårlig for et stillesittende publikum, - eller instrumenter, - eller lettkledte dansere… eller… Hva med bærevei? Er det bestilt bærehjelp? Garderobeforhold? Er det laget sjekkliste? Er alle premisser dobbeltsjekket slik at ingen har misforstått eventuelle avviklingsbehov, eller står overraskelsene på spillestedet i kø?

I alle gymsaler gjelder både skrevne og uskrevne spilleregler. Elevene kan disse spillereglene. De vet hva som er lov og hva som ikke er lov ifølge skolens reglement, og de kjenner bruken av både rom og gymapparater. Og kanskje viktigst: De vet hvem som egentlig ”ruler” på denne arenaen. Vi utøvere kan fort bli fremmedelementer i forhold til disse spillereglene, og da blir vi «gjester» i det rommet vi må ha styringen i så lenge konserten eller forestillingen pågår. Hvordan kan vi skaffe oss denne styringen? Og hvordan kan vi påvirke gymsalens spilleregler slik at publikum definerer seg selv som gjester i en konsert- eller teatersal?

Elevenes konsentrasjon om kunstopplevelsen er et suksesskriterium. Allerede i planleggingsfasen for produksjonen kan det være lurt å tenke på hvordan man rigger salen.

Det er viktig å plassere «scenen» i den delen av gymsalen som skaper minst mulig forstyrrelse for publikum. Å ha en diger glassvegg med aktive elever utenfor som bakgrunn for utøverne, er selvfølgelig en særdeles dårlig
løsning. Den roligste og mest harmoniske bakgrunnen vil distrahere minst og gi utøverne størst fokus.

Kan vi kanskje overraske elevene ved å endre på den vanlige måten å plassere publikum/scene? Må det nødvendigvis være en titteskapsscene? Min erfaring er at ved å veksle på publikumsplassering mellom en, to, tre, fire sider av scenen – kanskje i sirkel, fra produksjon til produksjon, kan produsenten overta definisjonsretten over spillereglene i salen. Elevene overraskes og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg, og utøverne kan overta styringen. Slik unngår man at produksjonen blir gjest på skolen, og i stedet blir skolen gjest i ”teater/konsertsalen”: Vi bestemmer spillereglene og kan sette premissene for det som tjener forestillingen/konserten.

Presenterer vi en opplevelse som gutter og jenter reagerer ulikt på? Kan det være en idé å dele salen slik at guttene sitter på den ene siden og jentene på den andre, slik at guttene kan se jentenes reaksjoner og vice versa?

Egner alle konserter/forestillinger seg for stappfulle saler? Hvis ikke, hva er eventuelt et ideelt publikumsantall? Spektakulære og fysisk utagerende opplevelser kan tåle et større publikum enn opplevelser i et lite format. Ønsket om høye publikumstall i produsentstatistikken kan ofte bidra til å redusere opplevelsen. Særlig hvis man sitter dårlig og i tillegg trangt.

Egner opplevelsen seg for en spesiell aldersgruppe? Mindre barn har større konsentrasjonsproblemer i store rom enn større barn. Har man tatt hensyn til at konsentrasjonstiden til små barn er mye kortere enn for eldre barn/ungdommer? Det betyr at noe må skje på scenen når konsentrasjonstiden
har utløpt – rytmeskift, omrokkering eller lignende. Jeg opplever stadig at en del unge publikummere blir urolige fordi produsenten ikke har tenkt på hvem man henvender seg til. Urolige barn kan ødelegge opplevelsen for alle i salen, ikke bare for seg selv. Det viktige for meg, er at alle forhold i salen er gjennomtenkt, at vi har gjort bevisste valg, og at vi skjønner konsekvensen av våre valg.

På Brageteatret legger vi ned mye tankevirksomhet og ressurser i bruken av gymsalen. Vi omskaper den vanligvis til teatersal, en black-box – til et magisk rom for forestillingen. Salen blendes. Gulvet med alle sine røde, gule og grønne striper forsvinner under svarte tepper. Veggene med sine ribber og bommer forsvinner bak tepper på stativer. Publikumsamfier og dekorasjoner monteres. Lys- og lydanlegg rigges. Sluser som inngangskorridorer til publikum. Alt dette monteres på ca. to og en halv time av tre teknikere. Slik får alle skoler den samme forestillingen, enten de har gode eller dårlige fasiliteter fra før. Så går lyset ned, og forestillingen kan begynne…

Jeg har alltid hatt et motto: Ikke gi publikum det de vil ha, men det de blir overrasket over at de vil ha. Det gjelder så vel form, uttrykk og innhold i kunstopplevelsen, som rammen rundt konserten/forestillingen.

Publikum
Jeg hørte her om dagen i et kulturprogram i NRK at en kritiker uttalte at ”bare voksne gjør noe på en scene, blir barn og unge alltid begeistret”. Du verden. Vedkommende kan umulig ha vært tilstede på mange kunstopplevelser for denne målgruppen. Barn og unge er et nådeløst og krevende publikum!
Nesten ikke forutinntatte. Overhodet ikke høflige. Hvis det de opplever er bra, så spiller det ingen rolle hva komponisten eller dramatikeren heter, da er det bare rett og slett bra. Og er det dårlig, så gjespes det høylytt. De klapper heller ikke av høflighet. Men hvis de skjønner at vi tar dem på alvor ved å utøve kunsten for dem, at vi KAN faget vårt, at vi VIL noe med kunsten vår, da er barn og unge de beste publikummerne man kan tenke seg. Og da er glitrende barneøyne, og inderlig ønske om mer, ofte en belønning hinsides stående applaus.

 

Noen spilleregler kan det være smart å ta med seg i møter med barn og unge. For eksempel: Start konserten/forestillingen presis! Vi har med et rastløst publikum å gjøre. Det er drepende for dem å sitte og vente uten at noe skjer.
Lærere er ofte usikre på sin egen rolle under et kunstbesøk på skolen. Skal de passe på at alle elevene er musestille? (Noen ganger gjør de det, kanskje med det resultat at elevene ikke tør å reagere eller gi uttrykk for sine følelser.) Skal de trekke seg tilbake og overlate alt til artistene? Min erfaring er at kunstneriske møter fungerer best når lærerne opplever seg selv som en publikummer og sitter spredt blant publikum i salen, og helst i nærheten av elever som kan komme til å trenge assistanse av en eller annen grunn. Mennesker er forskjellige. Noen har konsentrasjonsproblemer og trenger kanskje en liten påminnelse hvis de forstyrrer læreren eller andre. Slik jeg også ga uttrykk for til noen Frogner-fruer som tisket og hvisket under en forestilling på Nationaltheatret forleden. De forstyrret min opplevelse. Men svært ofte reagerer utagerende unge svært positivt på kunstopplevelser, og lærerne har derfor sjelden grunn til å understreke sin nærhet til dem i salen. (Noe jeg heller ikke har for vane med Frogner-fruer på Nationaltheatret.) Dessuten håper jeg jo at kunstopplevelsen kan være til glede både for elever og lærere. Muligheten for etterarbeid eller samtale om opplevelsen, blir naturligvis også større når læreren har hatt sin konsentrasjon på opplevelsen og ikke på elevene sine. Med andre ord: En vinn-vinn situasjon.

Hva skjer når publikum kommer inn i salen?

Jeg setter alltid stor pris på å føle meg velkommen når jeg oppsøker kunstopplevelser som publikummer. Det får meg til å senke skuldrene og slappe av. Jeg blir mer mottakelig og åpen. Jeg vet at mange utøvere har en slags frykt for å møte sitt publikum. Det er ikke fritt for at jeg som utøver kan kjenne denne angsten også hos meg selv. Men jeg kan love at den er ganske så ubegrunnet. Vi har gjennom flere år på Brageteatret praktisert at utøverne tar imot publikum. Hvis en eller flere utøvere er sminket eller kostymert for å overraske publikum, er naturligvis ikke denne/disse aktøren(e) med på innslippet. Vi blir sett på som voksne rollemodeller, og det er en oppgave vi skal ta på oss med glede. Gjør vi det, får vi så utrolig mye igjen, og det kunstneriske møtet har alle forutsetninger for å lykkes. Det er to stikkord jeg ønsker at samtlige publikummere får med seg inn i salen. Det er HEI og VELKOMMEN. HEI (eller tilsvarende) betyr for meg at publikummeren har blitt sett. Ikke glem hvor viktig det er å føle at noen SER oss, og særlig for de unge! VELKOMMEN (eller tilsvarende) sier seg selv. På denne måten skaper utøverne trygghet, som igjen er viktig for god kommunikasjon. Det signaliserer også at utøverne er levende mennesker og at dette ikke er film eller TV.

Vi har alle hørt (kanskje også opplevd) historier om noen «konger på haugen» blant elevene som plutselig begynner å skape sitt eget show midt i konserten eller forestillingen. De har gjerne et hoff av applaudanter som reagerer på, og ler av alle påfunnene «kongene» serverer. Hvis utøverne registrerer hvem disse er når de kommer inn, tar seg en kort (det er nok med et par setninger!) prat om vær og vind med dem når de har funnet seg en plass, fungerer dette som om det er opprettet en uskrevet kontrakt mellom ”kongene” og artistene. Skulle de likevel starte sitt eget show under konserten/forestillingen, kan det ofte være nok med et hyggelig lite blikk for å gjenopprette ”kontrakten”. Vår erfaring er at dette virker særlig godt i forhold til utagerende ungdomsskoleelever. Nesten uten unntak får vi servert uttalelser fra lærere i etterkant om at ”Dette er første gang ”verstingen” har sittet helt stille så lenge”. Lenge leve korttidsminnet!

Langsiktige forbedringer

Uansett hvor mye vi tilrettelegger og tilpasser oss ulike forhold i ulike gymsaler, blir det neppe optimalt. Gymsalene er sjelden bygd for kulturaktiviteter eller kunstarrangementer. Det er i grunnen pussig, siden skolen selv ofte bruker gymsalen til egne kulturarrangementer og samlinger. De siste årene har vist at Den Kulturelle Skolesekken har kommet for å bli, og dermed har behovet for
gymsalen som kulturarena forsterket seg ytterligere. Mitt inderlige ønske for framtiden er at når nye gymsaler skal bygges, eller gamle restaureres, må det
være et naturlig krav at gymsalen skal bygges som en flerbruksarena. Kunstneriske konsulenter må inn i planleggingsfasen. Arkitektene tenker sjelden på enkel tilgang når det gjelder innlasting/utlasting, for ikke å glemme gulv som tåler belastningen utstyr og instrumenter krever, akustikk, blending, strømuttak/trefase-opplegg, garderobeforhold etc.Vi burde utforme minimumskrav eller forskrifter om dette slik at ”verdens verste kulturarena” blir en saga blott?

Hvis viljen er til stede, kan vi i framtiden oppleve langt bedre kunstneriske møter - og vi kan se fram til mange store kunstopplevelser!
TVI-TVI!