Hva er kvalitet? Og særlig, hva er kvalitet i en konsert? Vanligvis opplever vi konserter i en offentlig, kommersiell sammenheng. Der diskuterer vi konsertkvalitet, men som oftest snakker vi egentlig om individuelle musikkpreferanser og innfridde forventninger – fordi det er dette det kommersielle konsertmarked handler om. Vi kjøper billetter til det vi vet hva er fra før, opplever en konsert som vi har konkrete forventninger til, og vurderer kvalitet ut i fra den grad disse forventningene blir innfridd. Oppsøkende konserterOppsøkende skolekonserter for barn og unge derimot, har ikke disse samme kvalitetsmessige forutsetninger og krever en annen kvalitetstanke. Til disse konsertene er det ingen som har kjøpt billett, og publikumsforventningene er ofte prisgitt skolens interne informasjonsrutiner og lærerens musikkunnskap. Elevene kjenner som regel ikke artisten, men de kjenner hverandre. Elevene har et eget sosialt hierarki og en felles identitet utenom konserten som skaper en særskilt publikumsdynamikk. Oppsøkende konserter handler mer om en førstegangsreise og det å vekke musikalsk nysgjerrighet, enn å få servert det som man kjenner fra før.

 

Hvorfor gjør vi dette?

Enhver diskusjon av kvalitet må begynne med hvorfor vi holder på i det hele tatt. Hva vil vi med konserter i skolen? Skolekonserter er et kunstnerisk fristed. Vi skal ikke selge noe. Vi skal ikke lære bort noe (vi lager ikke konserter om trygg trafikk, selv om disse har sin plass og funksjon). Vi tar ikke sikte på et underholdningstilbud (selv om konsertene kan være underholdende, de som jeg husker best har en mer sjelsettende karakter). Vi skal ikke utvikle et fremtidig publikum – barn er et publikum, og vi skal forholde oss til dem her og nå, på deres egne premisser.

 

Det er uverdig å skape en dobbelstandard når det gjelder konserter for voksne og konserter for barn. Vi lager ikke opera for at perlekjededamene skal slutte med valium! Hvorfor i all verden skal vi lage konserter for barn som skal noe annet enn å vise musikkens uendelige univers? Vi vil presentere den konserten vårt publikum ikke visste at de ønsket deg.

 

Vi arbeider med det eneste konsertformat som finnes hvor vi kan ha fantastiske musikere, flott musikk og samspill i verdensklasse - og fortsatt ende opp med en elendig konsertopplevelse fordi den ikke kommuniserer godt nok med sin målgruppe. Estetisk ekstremsport? Ja. Fallhøyde? Absolutt. Behov for kvalitetssikring? Nå snakker vi.

 

Kvalitet ligger i konteksten

Folk som jobber med kvalitetsbegrepet på heltid bruker uttrykket rett kvalitet. Dette defineres som: Helheten av egenskaper en enhet har og som vedrører dens evne til å tilfredsstille uttalte og underforståtte behov. (International Organisation og Standardisation, ISO 9000). Ifølge dette er kvalitet situasjonsbetont og avhengig av sammenheng. Dette gjelder også konserter for barn og unge.

 

En god musiker er kun god i en viss sammenheng. Årsaken til at vi har musikkprodusenter i skolekonsertordningen er nettopp for å finne, eller skape den sammenhengen musikerne kan bli gode i. Det er også slik at en konsert er et fysisk møte mellom barna, musikere og musikken. Forskjellige skoler og læringsmiljøer setter sitt eget preg på disse møtene. En konsert med pakistansk musikk er én type opplevelse for Fjell skole i Drammen, og en annen 14 dager senere på besøk hos en grendeskole i Hallingdal.

 

Som et produksjonsnettverk er skolekonsertordningen selvfølgelig opptatt av den performative kvaliteten våre produksjoner holder. Vi vurderer denne kvaliteten i et nasjonalt programråd sammensatt av produsenter fra fylkene og fra Rikskonsertene, erfarne turnéutøvere og lærere. Rådet bruker Ønskekvistmodellen som dialogmodell for å styre evalueringen. Ønskekvistmodellen spisser vurderingsdialogen inn mot programmets kunstneriske og formidlingsmessige vilje, musikalske og formidlingsmessige ferdigheter, og relevanse i forhold til målgruppen.

 

Performativ kvalitet

Jørn Langstads kulturforskning ved Universitetet i Aarhus legger fram følgende påstander om kvalitet i performativ kunst. Det er:

- Båret av engasjement, ikke av likegyldighet

- Basert på utfoldelse av kunstnerisk talent og særlig kunstneriske evner, ikke overlatt til tilfeldighet

- Rører dagens mennesker og problemstillinger, ikke utilgjengelig eller tilbakeskuende.

- Og har, eller påføres, relevanse i formidlingsøyeblikket.

 - Langsted, Hannah og Larsen 2005

 

En prosess med mange ledd

Men kvalitetstanken er ikke begrenset til det performative. Vi kan produsere bra konsertprogram, men denne kvaliteten blir ikke oppfattet av vårt publikum hvis ikke distribusjon er forutsigbar og pålitelig. Og selv med god produksjon og distribusjon er vi avhengig av en mottakelse som skaper forventninger, og å møte et skolemiljø som utløser det beste i konsertopplevelsen. Det er mange ledd i prosessen, og risiko for at noen av programmets gode egenskaper blir borte underveis gjør den sårbar. Hvert eneste av disse kvalitetsledd er i seg selv avgjørende for hvordan musikken møter vårt publikum.

 

Interessenter

Det er mange interessenter rundt skolekonsertene. Alle har litt forskjellig fokus ut ifra hvor de står. Noen vektlegger kunstuttrykket, andre har et større ansvar for, og dermed større fokus på programmering, distribusjon eller administrasjon av tilbudet. Andre er mest opptatt av opplevelsens virkning på elevens egenutvikling. Noen ser eleven, mens andre ser barna. Alle interessentene har en blanding av felles og særskilte suksesskriterier som hører til deres ståsted - og alle har rett. Dette forutsetter at vi har en felles forståelse av kvalitetsbegrepet og et tett samarbeid for å sikre kvaliteten.

 

Balansegangen

Det å se på alle disse interessentene og deres suksesskriterier i en balansert helhet, må bli vårt felles utgangspunkt for å kunne diskutere kvalitet. En ellers flott forestilling uten relevans for målgruppen mangler denne type balanse. Det gjør også det lettfattelige og underholdende program som spiller rått på barnas preferanser, men ikke representerer noe nytt som kunstuttrykk eller gir rom for lytternes vekst. Eller det konsertprogram som er så overlesset med virkemidler for å ”sikre” formidlingen at lytteopplevelsen (og dermed musikken som kunstnerisk hovedpoeng) blir borte. Det kan bli bra det, men det blir allikevel noe annet en den konsertopplevelsen vi skulle lage i utgangspunktet. For å kunne få øye på denne helheten (og denne balansen), må vi snakke med alle interessentene: barn, musikere, produsenter, lærere, turnéadministrasjoner, skoler og andre. Rikskonsertene har sitt programråd, men gjennomfører også konsertbesøk med produsentene, dialoggrupper for musikere, referanseskoleprosjekter og parametriske utspørringer av elever, lærere og skoler for å sikre at våre evalueringsprosesser har både pålitelighet og troverdighet. Men hvordan spør vi? Hvordan analyserer vi de svarene vi får? Hva gjør vi med den kunnskapen vi får fra denne prosessen?

 

Barnas opplevelse

Til syvende og sist er det barnas opplevelse som er fokuset på vårt kvalitetsarbeid. Men hvordan måler vi kvaliteten av deres opplevelse?

- Når det ”å like” kun er én av et mangfold av følelsesmessige reaksjoner man kan ha til musikk.

- Når klapping i takt er klisjé

- Når det ikke er vanskelig å få barn til å le eller rope høyt

- Når applaus er forventet kutyme

- Når skolen ellers handler om at barn skal gi de voksne et ”riktig” svar

- Når barn mangler et nyansert språk for å kunne beskrive og dele deres egne lytteopplevelser?

- Når kvalitetsopplevelsen henger sammen med forventninger. Det er advent som gjør julaften stor, men hvordan kan vi kommunisere direkte med elevene for å skape forventninger i forkant av konserten?

 

De gode nyhetene er at vi kan hjelpe barn til å reflektere og til å tilegne seg et beskrivende språk. Musikkforskning på dette feltet har pågått siden 1930-tallet, og en av verdens fremste kompetanser innen feltet, er ikke lenger unna enn Sverige - Patrik Juslin ved Universitet i Uppsala. Det finnes metodikk for å utvikle lytteegenskapene hos barn, og vi jobber med to prosjekter for å tilpasse denne metodikken for norske forhold. Vi har pålitelige dialogmetoder for å snakke med barn om hva de opplever. Teatersentrum i Danmark har gjort dette mye, og i Norge har barneombudet en særskilt kompetanse om dialogmodeller for å få barn i tale. Rikskonsertenes samarbeidsprosjekt med Østfold fylkeskommune og DKS-Oslo har gitt oss viktig informasjon om hvordan kommunikasjon med skolene fungerer i praksis. Studier innen musikkpsykologi og musikksosiologi gir oss innsikt i publikumsatferd under en konsert, og bedre mulighet til å tolke responsen. Men mer FoU-arbeid trengs for å sikre vår viten om konsertopplevelsen. Kvalitet er en for viktig sak til oss å synes noe om. Vi må vite.

 

Alt dette er komplisert og ikke gjort i en håndvending, men det er heller ikke umulig hvis vi er i stand til å dra lasset sammen. Men det forplikter til en systematisk dialog og samhandling for å definere og forbedre vårt arbeid med opplevelseskvalitet og kvalitetssikring.

 

Opplevelseskvalitet er ikke én definisjon vi kan dømme etter. Det er heller en prosess formet ved en definering av ønskede kriterier. Kvalitet handler om hva som er godt nok, hva det er godt nok til, og for hvem. Men en kvalitetsvurdering er ikke mye verdt, hvis det ikke brukes systematisk for å skape forbedringer.

 

Kvalitetssikring handler om en vurdering om nåværende kvalitet, og en systematisk prosess for å gjøre ting bedre. Skolekonsertordningens kompetansetiltak som FoU-arbeid, regionssamlinger, nasjonal fagsamling og produksjonshåndboka på nett, fører kunnskapen fra kvalitetsarbeidet tilbake til vårt produksjonsnettverk slik at de neste produksjonene blir enda bedre i stand til å skape gode møter mellom barna, musikeren og musikken.