Skolekonserten har en idealistisk og kulturpolitisk funksjon; den skal oppdra elevene til gode publikummere, vekke deres interesse og engasjement, være utviklende og identitetsskapende, bidra til forståelse og utvikling.

 

For mange gode intensjoner kan komme i veien for det rene musikalske uttrykket, for mange krav til tilrettelegging for målgruppen kan føre til at musikerne blir hemmet i sin utøvelse og forringe konsertopplevelsen. Produsenten må finne en balanse mellom å henvende seg til elevene på deres nivå, og å la musikerne beholde sin egenart og sitt uttrykk, og få gjøre det de kan best. Man kan tilrettelegge i hjel en forestilling om man forsøker omforme musikere til barneteaterskuespillere. Det er gjerne ikke det de er best på.

 

Hva er god og hva er dårlig formidling til skolebarn? 

 

En god formidler har engasjement for musikken som formidles og drives av et ønske om å nå fram til elevene. En god formidler er bevisst seg selv og kommunikasjonen med publikum, og evner å endre seg hvis forholdene krever det.  En god formidler har kunnskap om stoffet sitt og evnen til å forme og tilpasse det slik at det kan forstås av andre som ikke har forkunnskaper. Musikeren som har øyenkontakt med elevene og deler engasjementet sitt, tar dem med inn i musikken på en helt annen måte en den som håper at musikken i seg selv skal gjøre jobben. Elevene merker fort om engasjementet ikke er ekte, eller om musikeren ikke stoler på materialet sitt, eller seg selv som formidler.

 

Som produsent er det viktig å finne de engasjerte utøverne og de gode idéene, og å på et tidlig stadium finne hva som er kjernen i forestillingen.

 

Hva har vi lyst til å formidle utover at vi vil spille for elevene? Handler det om vennskap, om konflikter, om problemstillinger i hverdagen som er reelle for elevene? Som skolerepresentant i Programrådet var de beste konsertene jeg så de som hadde en klar kjerne, en artistisk idé og utgangspunkt som ble fulgt opp og utviklet gjennom forestillingen, og der den felles musikkopplevelsen, møtet mellom musiker og elev, var det som stod i fokus.

De svake konsertene var de der det var uklart hva som var ideen, der fakter og mellomstikk forsøkte å gjøre materialet mer interessant for tilhørerne, men i realiteten bidro til følelsen av at utøverne tvilte på styrken i materialet sitt og hvorvidt det var relevant for elevene.

 

Den gode skolekonsertutøveren har naturlig omgangstone fra scenen og med elevene, inkluderer elevene med monolog, dialog og musikk, og har autoritet. Noe kommer av erfaring, men en god produsent kan finne en retning i konserten, et fokus for hva man formidler mellom sangene og hvordan konserten arter seg som helhet, og veilede utøverne mot en form som gjør konserten inkluderende og engasjerende for elevene.

 

Av: Matias Hilmar Iversen, musiker, pedagog og produsent i Rikskonsertene