- Bluesmusikk har tradisjonelt gjerne tilhørt u-trinn. Produksjonen BLUES FOR BARNA ble laget fordi det fantes svært lite blues for barnetrinnet. Hvorfor trenger barn på barnetrinnet blues mon tro? Hva tenker du at barna kan bruke blues til i hverdagen, Torstein Ellingsen?

- Har du en dårlig dag, spill en blues, så blir det kanskje bedre, er det noen som har sagt. Barn har også dårlige dager og blues kan kanskje fungere som plaster på såret, musikk som kan reparere. Bluessanger er ofte små historier om hverdagslige ting som det er lett å kjenne seg igjen i. Det er en folkelig, menneskelig og tilgjengelig musikkform som på en relativt enkel måte kan uttrykke ulike sinnsstemninger. Og så er blues utrolig viktig for utviklingen av all populærmusikk som finnes i dag.

 

- Hvordan har dere jobbet med repertoaret og oppbyggingen av konserten? Kan du fortelle litt om prosessen?

 

- Blues har veldige tydelige rammer og stilen kan bli ganske likelydende. Så jeg syntes det var viktig for oss å finne mest mulig variasjon i uttrykket. Vi åpner konserten med en av låtene til Eirik Bergene – Byggeblues, heter den. Det er en ganske morsom sang som enkelt og greit handler om hvilke muligheter du har når du skal bygge noe. Siden de fleste barn ikke vet noe om blues fra før av, må man starte med noe de vet hva er. Vi ville at alle låtene skulle være på norsk, så de kunne skjønne all tekst. For eksempel Lillebjørn Nilsens ”Blues når du var 15” som åpner med ” - Dette er en sang om sånne dager da du aldri skulle ha stått opp. Da allting går på tverke og de andre bare gliser rått…. Det er en historie alle kan kjenne seg igjen i.

 

- Noe av styrken til produksjonen er at den er veldig klar på tema og musikkstil. Vi skulle snakke om blues og utviklingen av blues. På den annen side: I denne type konserter kan man lett snakke seg helt bort. Dét er fort gjort når det finnes så mye intrikat historie å ta av. Vi ville ikke det – vi ville sette musikken og tekstene i sentrum. Et viktig grep for å få til det var å tenke Show it, don´t tell it. Istedenfor å snakke om call-and-response, viser bandet det i ”Haba, haba”. Ikke forklare om blåtoner, men demonstrere det på munnspill. Vi ville vise ulike typer stemninger, i ulike tempi, tonearter, med skiftende instrumentering, både akustisk og elektrisk. Vi jobbet mye med dynamikk og kontraster i settlista for å vise spennet i sjangeren.

 

- En viktig vurdering var hvor mye musikkhistorie vi skulle ha med. Vi valgte å ligge lavt der. Siden teksten er så viktig i blues, ville vi isteden at barna skulle være med på å lage en blues under konserten. Tekst er gjerne enklere å bidra med på konserter enn toner, det er ganske lett å rime. Under konserten går musikerne rundt med en hatt som har lapper oppi med ulike nøkkelord på. Når en av elevene trekker en lapp med ”syk” på, blir det tema for sangen. Så spør musikerne en annen elev hva han eller hun heter for å finne en hovedperson. Trinn for trinn improviserer de fram låta. Så fort det dukker opp et forslag fra barna på hva som rimer på ”syk”, må de sammen finne ut hva som skjer videre. Gleden ved å være med på å lage en god bluestekst, og å kunne gjenkjenne de musikalske mønstrene, virket riktigere for denne målgruppen enn slavehandel, bomullsproduksjon og raseproblematikk. 

 

-I forkant av konsertene har vi også lagt inn en 15 minutters øving med en håndfull gitarspillende elever som får lære standard 12-takters bluesakkordskjema og spiller de tre akkordene på konserten. Her er terskelen for å bidra relativt lav. Finalen på konserten er bluesrock med allsang og dans.

 

- BLUES FOR BARNA startet med utgangspunkt i den gamle u-trinnsproduksjonen FRA DELTA TIL POP. Hvilke råd og tips har du til andre produsenter som skal gjøre om en u-trinnsproduksjon til en s/m-produksjon?

 

- Å ha fokus på relevans for målgruppen er min aller viktigste oppgave som produsent. Jeg er verken lærer eller barnespsykolog, men er musiker og har spilt og lyttet mye til denne sjangeren. Jeg har sett mange skolekonserter og kan litt om hva som er for kort og hva som er for langt. Min rolle var å finne ut hvorfor musikerne skulle spille det de gjør, skape flyt og fremdrift i konserten og hele tiden passe på relevansen: Skjønner Truls på 6 og Lise 8 år dette? Kan de identifisere seg med det som synges og sies? Hva er viktig, hva kan kuttes, hva mangler, henger det logisk sammen? Blir målgruppen litt ”kjent med” utøverne?

Bortsett fra de tre musikerne, Eirik Bergene, Henrik Maarud og Erik Harstad, har vi beholdt veldig lite fra den opprinnelige produksjonen. For at konserten skulle fungere for barn, er repertoaret skiftet ut. Den beste måten å øke relevansen på var ved å velge låter med norsk tekst, jobbe med hvordan vi kunne vise noen sentrale trekk ved blues fremfor å holde foredrag, tone ned all historien og arbeide fram god og relevant publikumsmedvirkning.

 

Selv om vi rykket tilbake til start med produksjonen, så var det en stor fordel for meg å jobbe med de samme utadvendte og allsidige musikerne, for de hadde allerede spilt en del sammen og hadde mye erfaring med hva som funker og ikke i en gymsal. En stor bonus er også at gitarist Erik Harstad er lærer og kjenner målgruppen godt, han vet hvor mye musikkhistorie barn kan absorbere og hva de kan bidra med musikalsk. 

 

Generelt tror jeg det kan være ganske sunt å gjøre sånne bearbeidinger en gang i blant – det er veldig nyttig å jobbe med hvordan du kan formidle den samme ideen eller sjangeren til ulike målgrupper.